|
INNHOLD | FORORD | KILDER | LINKER | ARTIKLER | HJELP |


Oppdatert 22.05.2017


R Y N T V E I T D R A P E T

Mordet som aldri blir glemt

ET UHYGGELIG 100 ÅRS MINNE

AV TORKILD LØNVIK, AKKERHAUGEN, SAUHERAD


Originalen utgitt 2004


Kilde: Menighetsbladet "Helsing til Sauherad og Nes", nr. 4 - mai 2004. Gjengitt etter muntlig tillatelse fra forfatteren (3. des. 2015).
(Det er tydlig at forfatteren har brukt rettsdokumentene og ikke boka som kilde til denne artikkelen. G.S.)

Året var 1904. Ute i verden raste kriger mellom Japan og Russland, men folk i Sauherad var mer opptatt av den usedvanlig tørre og varme sommeren det året. 23. juli var en lørdag. På Ryntveit var slåttearbeidet snart over for i år. Det gjensto litt på et jorde et stykke nedenfor husa.
Husbonden Nils var alene med "slåttefolkene" i dag. Kona, Ingeborg, var dagen før, den 22. juli, reist til Valebø. Ekteparet Nils og Ingeborg hadde en gård der også - Borstad. Sønnen Knut og datteren Helga, var reist dit før St. Hans.
Tjenestejenta, den 19 år gamle Aaste Gunnarsrud, hadde ansvaret for innearbeidet på Ryntveit. For at slåttefolkene ikke skulle øde tid med å gå den lange vegen opp til gården for å få mat, kom Aaste ned på jordet med "dugurd" (formiddagsmat) ca. kl. 8.30. Etter mat deltok Aaste litt i slåttearbeidet. Ca. kl. 10 dro hun oppatt til gården for å fortsette med innearbeidet. Det var middag ca. kl. 12. I dag, lørdag, var det graut.
Ca. kl. 11.45 gikk Nils (Ryntveit) til middag, og litt senere gikk også de to slåttekarene til mat. Men på Ryntveit var ingen mat ferdig. Aaste hadde satt buskapen på båsen i vårfjøset på grunn av kleggplagen. Hun hadde også begynt med rengjøring til helgen, men var ikke ferdig.
Vaskebøtta sto midt på gulvet i kjøkkenet. Nøkkelen sto i døra, men Aaste var ikke å se. Dette var overraskende. Aaste var ei flink og pliktoppfyllende jente. Husbonden Nils likte imidlertidig ikke Aaste. Hun var for tiden gravid, og var så ufattelig frekk at hun beskyldte Knut, odelsgutten, for dette. Hva innbilte hun seg? Å bli kjerring på Ryntveit kanskje?"Jau ho", ei husmannstøs, bli gift til en av bygdas største gårder - ja, det skulle ta seg ut. Aldri i livet. Visst var tjenestejenter blitt gravide før. Og visst hadde odelsgutter utnyttet den respekt og autoritet de hadde rett på. Men aldri hadde man hørt om tjenestejenter som var så grenseløst dumme at de beskylte odelsgutten for farskapet. Nei, de innså sin stand og stilling, tok konsekvensene av det de hadde vært med på, og forlot stedet. Noen fant kanskje en tjenestegutt å legge skylda på. Men Aaste ville ikke det. Hun gjorde ingen hemmelighet av hvem som hadde skylda. På den måten "bygdebar" hun husbondsfolkene på Ryntveit. Nils hadde aldri hørt på maken, men det var vel den nye tid.
De tre mannfolkene på Ryntveit måtte ta til takke med smørbrød til middag i dag.

Etter middagskvila, som varte i 2 timer, dro de ned på jordet og fortsatte med slåttearbeidet. Men Aaste kom ikke tilbake til kveldsstellet heller. Og søndag morgen var hun heller ikke å se. Nils var rasende. Aaste hadde vokst opp hos bestefaren sin, Halvor. Han var over 70 år, og bodde alene på en liten husmannsplass litt nedenfor Ryntveit. Dette var den eneste slektningen Aaste hadde i Sauherad. Nå sendte Nils tjenestegutten sin, Hans, ned til Halvor for å høre om han hadde sett Aaste eller visste hvor hun var. Men Halvor ante ingen ting. Han fikk samlet tre naboer, og sammen dro de opp til Ryntveit.
Her traff de Nils, som benyttet anledningen til å fortelle Halvor hva han syntes om dennes barnebarn. Han avsluttet med å si at slikt pakk var f... ikke annet til enn å slå ihjel. Halvor svarte at det var mulig at noen hadde gjort dette også.
Halvor og naboenehans begynte nå å lete etter Aaste. En av naboene, som også het Halvor, ble han som fat den savnede i et tett granholt ca. 6-700 meter ovenfor Ryntveit. Halvor ropte på de andre som var i nærheten.
Det var et grusomt syn som møtte bestefaren og de andre letemannskapene.
Aaste lå på ryggen med armene utstrakt og hendene i høyde med hodet. Hodet lå på høyre side. Halspulsårene var skåret over, og blodet hadde sprutet utover bakken. Aaste var ikke blodig på hendene, og et hvitt forkle som hun hadde på seg, var heller ikke tilsølt med blod.
Ved siden av liket lå en liten foldekniv med to blad. Det minste bladet var brukket. Det største bladet, som var utslått, var meget sløvt. Det var blod på bladet, men ikke på skaftet.

Lensmannen ble varslet og kom til stedet. Han sendte bud på assistanse fra politiet, som møtte opp med to detektiver for å foreta undersøkelser.

Nå fikk folk i Sauherad annet å snakke om enn været. Diskusjonen gikk om Aaste i fortvilelsen, hadde tatt sitt eget liv eller om hun var myrdet.
I den vanskelige situasjonen hun var, gravid og ugift, var det lett å forstå at fortvilelsen og håpløsheten kunne drive henne til å gjøre slutt på det hele. Hun var i så fall ikke den første. Men kunne hun klare å påføre seg selv så fryktelige sår med den sløve kniven og det uten å bli tilsølt på hendene? Folk tvilte på det. Dessuten var Aaste kjent som en lettlivet og munter jente, og hun hadde ikke virket deprimert og nedfor til tross for sine problemer.

Obduksjonen.
Det ble foretatt likskue med obdusjon. Denne viste at såret på halsen var ca. 10 cm. langt og såråpningen var ca. 3 cm. bred. Legene kunne telle 9 eller 10 knivrisp. Kniven som var benyttet måtte være skarp og den var ført med en meget kraftig hånd. 3 av knivrispene var gått helt inni nakkevirvlene. Den høyre øreflipp var også skåret over. Undersøkelsene viste også at Aaste i løpet av det siste døgnet hadde hatt et fullbyrdet samleie. Klærne hennes virket urørt, men en knapp i hennes underbukse var revet ut. Da hun døde bar hun på et foster som var halvgått.
Legenes konklusjon var at den kniven som lå ved liket neppe var brukt i forbindelse med drapet, og at selvmord var lite sannsynlig. Altså var det mord eller drap.

Forklaringer.
Bygdefolket kjente til husbondsfolkene på Ryntveit, og det synet de hadde på forbindelsen mellom Aaste og odelsgutten Knut. Aastes tilstand var også kjent. Det hadde hun selv sørget for. Men av "sjølvefolket" var det bare husbonden selv, Nils, som hadde vært hjemme. De andre var på Borstad i Valebø. Folkepraten pekte nå ut Nils som morderen. Men Aaste hadde forlatt Ryntveit en gang mellom kl. 10.00 og kl. 12.00, og i dette tidsrom hadde Nils hele tiden vært sammen med slåttekarene, bortsett fra noen få minutter som han gikk før de andre for å spise. På disse minuttene kunne han umulig ha rukket å utføre drapet. Nils hadde vanntett alibi. Han var utenfor mistanke.

Hva med Knut? Han var på Borstad i Valebø. Avstanden mellom de to gårdene ble anslått til ca. 90 til 120 minutters rask gange for en som var lokalkjent. Knut ble tatt til forhør. Men han bedyret sin uskyld. Han hevdet bestemt at han aldri hadde hatt "legemlig omgang" med Aaste, og han kunne derfor umulig være far til det barnet hun bar. Siste gang han hadde sett Aaste, var i slutten av mai. Ca. 8 dager før St. Hans flyttet han til Borstad og han hadde vært der hele tiden, bortsett fra mandag den 19. juli, da han var sammen med sin mor i en forretning på Ulefoss. Den 23. juli sto han opp ca. kl. 7.00 og gikk for å treffe en nabo som het Kristen. Han ville bytte klokker med ham. På vegen møtte han en annen nabo som opplyste ham om at Kristen neppe var hjemme. Knut gikk allikevel oppover, men ombestemte seg å dro hjem. Dit kom han ca. kl. 8.00. Han lempet noe ved inn i skjulet og ca. kl. 9.00 spiste han "dugurd" sammen med sin søster. Etter mat tok han en røyk og dro så ned i havna for å sette i stand et gjerde. Han arbeidet med gjerdet til ca. kl. 12.00.
Ca. kl. 11.30 hørte han "juringsgutten" på Borstad, Eilif, rope til ham, og han svarte. Ca. kl. 12.00 dro han til et sted han visste det var jordbær. Der var han til ca. kl. 13.30 - 14.00. Da gikk han hjem. Mens han plukket jordbær hørte han Eilif rope på ham enda en gang. Han skjønte at han ble ropt hjem til middag. Knuts forklaring ble også delvis bekreftet av Knuts mor og søster, samt av 11-åringen Eilif.

Hvem var det da som kunne ha begått drapet? Hvem andre hadde grunn til å ønske livet av Aaste? Var hun drept for å skjule en voldtekt?
Det var ingen ting på liket, eller stedet der liket ble funnet, som tydet på kamp. At Aaste var drept der hun ble funnet var det ingen tvil om. Blodspruten ut over bakken der hun lå etterlot ingen tvil.

Men det var en ting som fikk de erfarne politifolkene til å heve øyenbrynene i undring. Under forhøret ble Knut vist foldekniven som lå ved siden av Aaste da hun ble funnet. Han ble spurt om han kjente til den. Dette nektet Knut meget bestemt. Han hadde aldri sett den før, hevdet han. Men i sin forklaring til politiet hadde Hans, tjenestegutten på Ryntveit sagt at han hadde sett en lignende kniv på Borstad i Valebø. Han husket bare ikke om det minste bladet på foldekniven var brukket slik det var på kniven som ble funnet. Knut hadde sagt til Hans at han hadde byttet til seg kniven av en bekjent som het Mathis.
En annen tjenestegutt, Otto, forklarte at han hos Mathis, hadde sett en lignende kniv, og på den var det lille bladet brukket. Mathis forklarte at han ikke hadde eiet en slik kniv, men at hans bror John hadde hatt kniven og solgt den til Knut. Hvorfor benektet da Knut kjennskapet til kniven?

En grundig undersøkelse av klærne som Knut hadde brukt den dagen Aaste ble drept, viste noen ganske små flekker på vesten. Disse flekkene var så små at de var lett å overse. Nærmere undersøkelser viste at de var blodflekker.

I arresten på lensmannsgården i Sauherad.
Nå ble Knut ført til lensmannsgården og satt under bevoktning. Lensmannsbetjent Torbjørn fikk i oppdrag å vokte på Knut natt og dag. Torbjørn og Knut kjente hverandre fra før og hadde derfor lett for å komme i fortrolig samtale. En kveld etter at de to hadde lagt seg, ble de liggende å prate sammen om det som alle andre pratet om, nemlig drapet på Aaste. Plutselig sier Torbjørn: "Hvordan kunne du være så dum å legge igjen kniven?" - "Ja, det var det jeg var det, ser du" - svarte Knut. Torbjørn forfulgte ikke spørsmålet mer, men rapporterte samtalen til sin overordnede.

Lørdag, en uke etter drapet, ca. kl. 11.00 satt Knut og hans vokter og pratet sammen på en haug ovenfor lensmannsgården. Derfra kunne man se over til Ryntveit. Da ytret Knut et ønske om å være "8 dager tilbake i tiden". Men det var dessverre ikke mulig. Tidligere i uken hadde han undret seg på hvor lang straff han eventuelt kunne få, dersom det skulle lykkes dem å få "vridd det på meg" som han sa.

Torbjørn hadde i oppdrag å utnytte det fortrolige forhold som var mellom dem, og litt etter litt lykkes det lensmannsbetjenten å få hele tilståelsen.
I mellomtiden arbeidet politimennene med å sy beviskjeden sammen. Da det var gjort, besøkte en av detektivene Knut i arresten på lensmannsgården. Knut forsøkte først å nekte nå som før, men da han fikk forelagt hele beviskjeden forsto han at slaget var tapt, og tilsto.

Knuts endelige forklaring og tilståelse.
Knut fortalte at det hadde vært en opprivende scene på Borstad fredag kveld. Hans mor og søster kritiserte ham for hans forhold til Aaste. Etter samtalen bestemte han seg for å gå over til Sauherad å snakke med Aaste. Han tenkte på å drepe henne, men det var tanker som holdt han fra det også. Han "vakletmidt i mellom" som han sa. Han tenkte også på å drepe seg selv, uten at han tenkte på når og hvor og heller ikke på hvordan det skulle skje.
Lørdag morgen gikk han fra Borstad ca. kl. 7.00 - 7.60. Han snakket så vidt med sin søster før han dro. Hun spurte hvor han skulle, og han svarte at han dro ned i havna for å sette opp et gjerde. Han snakket ikke med sin mor for hun sov da han dro. På veien møtte han en nabo, som tidligere fortalt. Han kom til Ryntveit ca. kl. 9.30 - 10.00. Han tenkte fortsatt på å drepe Aaste, men han hadde ikke bestemt seg helt. Å drepe seg selv falt ham da ikke inn.
På Ryntveit var ingen hjemme og han var ikke inne. Han ventet bak et grisehus der han kunne se ned på tunet. Etter ca. 45 minutter så han Aaste komme med kuene. Han ventet til hun hadde satt dem inn i vårfjøset. Når hun kom ut av fjøset plystret han på henne og hun kom opp til ham. Han spurte henne om hvorfor hun hadde erkjent at hun var gravid og hvorfor hun beskyldte ham for å være barnefaren. Det oppsto da en trette mellom dem og han hevdet blant annet at hun ikke kunne være sikker på hvem som var barnefaren for hun hadde da hatt andre gutter på besøk også. "Aaste lagde sig nu ned, tog opp sit skjørt og knappede ned sine bukser og lagde sig ferdig til legemlig omgang med mig, hviket jeg da foretog. Hun reiste sig derefter opp og knappede igjen sine underbenkleder, men om der under nogen knap blv afreven saa jeg ikke.. Jeg rørte ikke hendes kleder", står det i tilståelsen.
Mens de satt bak grisehuset, overveide han hele tiden å drepe Aaste, men etter samleie bestemte han seg fo ikke å gjøre henne noe vondt. Han sa at han måtte gå, og Aaste svarte at hun ville følge ham et stykke på veien. Knut forsøkte å få henne fra det, og sa at hun måtte gå ned til gården (Ryntveit) for å lage mat, men hun hevdet at hun skulle rekke det likevel. Klokken var da litt over 11.00.
På veien snakket de sammen om sine problemer uten å være uvenner. Et stykke ovenfor Ryntveit, hvor det var tett granskog, satte Aaste seg på en liten fjellhylle, og han satte seg ved siden av henne. I sin forklaring fortalte han at han satt på hennes venstre side. De snakket fortsatt om sitt forhold, og han sa at han var så nedfor og lei seg at han vurderte å ta sitt eget liv. Aaste sa at han ikke måtte finne på noe slikt, dersom en av dem skulle drepe seg selv var det best at hun gjorde det.
Da han hørte Aaste si det bestemte han seg straks. Han ville drepe henne og det nå. Mens de satt ved siden av hverandre hadde han, uten å tenke på det, tatt fram sin tollekniv, som var meget skarp. Han satt å spikket på en pinne. Med kniven i sin høyre hånd gav han henne, fra sittende stilling, et hurtig snitt i halsen fra høyre mot venstre.
Hun satt og så til en annen kant og merket ingen ting før det skjedde. Snittet var så kraftig, og det kom så mye blod at hun falt overende uten en lyd. Han spratt nå opp og stakk eller skar henne i halsen noen ganger til for å få henne til å blø mer og dø fortere. På spørsmål om døden inntrådte raskt svarte han: "ja, hun daua faen så fort". Aaste falt i den stilling hun ble funnet, og han hevdet ikke å ha rørt henne. Han husket heller ikke om hun i dødstrekninger forandret stilling.
Etter ugjerningen begynte han straks å tenke på hvordan han skulle komme fra dette uten å bli oppdaget. Han tok da den foldekniven han tilfeldig hadde i bukselommen, åpnet bladet og la den ved siden av liket, der den senere ble fundet. Han husket ikke om han hadde smurt litt blod på knivbladet, men han husket godt at han ikke hadde smurt blod på hendene til Aaste. Hensikten med å legge igjen foldekniven var at det skulle se ut som selvmord.
Knut forlot nå stedet. Han begynte umiddelbart å angre sine grusomme gjerninger, men nå var det for sent. Han hadde fått en del blod på seg, særlig på høyre hånd og arm. Dette vasket han av seg så godt det lot seg gjøre i en bekk i nærheten. Han vasket også blodet av kniven, som han etter drapet hadde stukket i sliren igjen. Så la han på hjemvei. Tilbake til Valebø og Borstad. I retten forklarte han at han ikke følte seg ensom på tilbaketuren. Han syntes han så "faen sjøl" bak hver en busk.
Turen hevdet han å ha tilbakelagt på ca. 3/4 til 1 time. Han sprang for det meste. Da han kom tilbake til Borstad lå han og hvilte litt i havna, der han skulle sette opp gjerdet. Så gikk han inn og åt. Klokken var da ca. 14.00. På spørsmål om hvorfor han ikke kom hjem til middag forklarte han med at han ikke var sulten.

Reise til arresten i Skien.
I retten understreket Knut at ingen hadde tilrådt ham å drepe Aaste, eller gitt uttrykk for at det var best om hun ble borte. Men han nevnte også at han aldri hadde kommet på tanken å drepe, verken Aaste eller seg selv dersom ikke hans mor og søster hadde brukt slik kjeft på ham kvelden før drapet.
Etter tilståelsen skulle Knut føres til Skien og settes i arrest. Dette var før bilen var alminnelig. I stedet for å kjøre den lange veien med hest ble en rutegående båt valgt til transport.

Drapet hadde vakt en voldsom oppsikt. Arbeidernes frigjøring var godt i gang og drapet ble sett på som overklassens "bruk og kast" - mentalitet over for arbeidsfolk. Det hat som utviklet seg hos den jevne mann og kvinne, både i by og på land, kan vi i dag vanskelig forestille oss. Det ble kjent at Knut Ryntveit skulle komme med båten fra Sauherad. Nå ble det lagt planer for å lynsje morderen. Heldigvis ble planene røpet og politiet tok sine forholdsregler. Knut ble tatt i land før båten kom til land i Skien, og kjørt i all hast til fengselet. Det lykkes og Knut Ryntveit kunne stilles for retten.

Dom og avslutning.
Dommen falt 7. desember 1904 og lyder: "Idømt Straffearbeid paa Livstid og Sagsomkostninger kr. 50,." Den 13. desember samme år ble saken sendt politimesteren til fullbyrdelse.

Knut oppførte seg eksemplarisk i fengselet og han viste tydelig at han angret det han hadde gjort. 10 år senere, i 1914, var det 100-års jubileum for grunnloven av 1814. I den forbindelse ble det gitt amnesti for flere fanger med god oppførsel. Knut var blant dem. Så nå var han atter en fri mann.
Han flyttet til Borstad i Valebø, og tok navnet Knut Baarstad. Han kom aldri til å bo på Ryntveit mer. Tiden som var gått siden drapet hadde kjølnet så mye av hatet at han fikk leve i fred, og han kom aldri på kant med loven senere.
Ikke så lenge etter at Knut ble benådet, giftet han seg, og han fikk barn i ekteskapet.

Aastes endeligt.
Liket til Aaste ble etter obduksjon sendt til Tyntveit. Begravelsen hennes ble ingen folkevandring. Kun 4 mann møtte og hentet båren. Ingen av "sjølvefolket" kom ut for å ta farvel med sin "tjenestepige". Båren ble kjørt med hest som vanlig, og Aaste ble stedt til hvile lengst nede på Sauherad kirkegård, en plass som høvet for hennes stand.
Men en tid etter ble det satt i gang en innsamling av midler til en støtte over henne. Og i 1910 ble det reist et gravminne som ikke står i stil med hennes stand og stilling. Den er ganske stor, og har en meget spesiell innskrift.
Det står: "Her hviler støvet av tjenestepike Aaste Gunnarsrud født 30. juni 1886. Forsmaaet og dræpt av sin elsker 23. juli 1904. Reist av venner av frihet og retfærdighet 1910."

Gravstøtta.

webmaster@gamlevalebo.no