Kilde: Menighetsbladet "Helsing
til Sauherad og Nes", nr. 4 - mai 2004. Gjengitt etter muntlig tillatelse
fra forfatteren (3. des. 2015).
(Det er tydlig at forfatteren har brukt rettsdokumentene og ikke boka som
kilde til denne artikkelen. G.S.)
Året var 1904. Ute i verden raste kriger
mellom Japan og Russland, men folk i Sauherad var mer opptatt av den
usedvanlig tørre og varme sommeren det året. 23. juli var en lørdag. På
Ryntveit var slåttearbeidet snart over for i år. Det gjensto litt på et
jorde et stykke nedenfor husa.
Husbonden Nils var alene med "slåttefolkene" i dag. Kona, Ingeborg, var
dagen før, den 22. juli, reist til Valebø. Ekteparet Nils og Ingeborg
hadde en gård der også -
Borstad. Sønnen Knut og datteren Helga, var reist dit før St. Hans.
Tjenestejenta, den 19 år gamle Aaste Gunnarsrud, hadde ansvaret for
innearbeidet på Ryntveit. For at slåttefolkene ikke skulle øde tid med å
gå den lange vegen opp til gården for å få mat, kom Aaste ned på jordet
med "dugurd" (formiddagsmat) ca. kl. 8.30. Etter mat deltok Aaste litt i
slåttearbeidet. Ca. kl. 10 dro hun oppatt til gården for å fortsette med
innearbeidet. Det var middag ca. kl. 12. I dag, lørdag, var det graut.
Ca. kl. 11.45 gikk Nils (Ryntveit) til middag, og litt senere gikk også de
to slåttekarene til mat. Men på Ryntveit var ingen mat ferdig. Aaste hadde
satt buskapen på båsen i vårfjøset på grunn av kleggplagen. Hun hadde også
begynt med rengjøring til helgen, men var ikke ferdig.
Vaskebøtta sto midt på gulvet i kjøkkenet. Nøkkelen sto i døra, men Aaste
var ikke å se. Dette var overraskende. Aaste var ei flink og
pliktoppfyllende jente. Husbonden Nils likte imidlertidig ikke Aaste. Hun
var for tiden gravid, og var så ufattelig frekk at hun beskyldte Knut,
odelsgutten, for dette. Hva innbilte hun seg? Å bli kjerring på Ryntveit
kanskje?"Jau ho", ei husmannstøs, bli gift til en av bygdas største gårder
- ja, det skulle ta seg ut. Aldri i livet. Visst var tjenestejenter blitt
gravide før. Og visst hadde odelsgutter utnyttet den respekt og autoritet
de hadde rett på. Men aldri hadde man hørt om tjenestejenter som var så
grenseløst dumme at de beskylte odelsgutten for farskapet. Nei, de innså
sin stand og stilling, tok konsekvensene av det de hadde vært med på, og
forlot stedet. Noen fant kanskje en tjenestegutt å legge skylda på. Men
Aaste ville ikke det. Hun gjorde ingen hemmelighet av hvem som hadde
skylda. På den måten "bygdebar" hun husbondsfolkene på Ryntveit. Nils
hadde aldri hørt på maken, men det var vel den nye tid.
De tre mannfolkene på Ryntveit måtte ta til takke med smørbrød til
middag i dag.
Etter middagskvila, som varte i 2 timer, dro de ned på jordet og fortsatte
med slåttearbeidet. Men Aaste kom ikke tilbake til kveldsstellet heller.
Og søndag morgen var hun heller ikke å se. Nils var rasende. Aaste hadde
vokst opp hos bestefaren sin, Halvor. Han var over 70 år, og bodde alene
på en liten husmannsplass litt nedenfor Ryntveit. Dette var den eneste
slektningen Aaste hadde i Sauherad. Nå sendte Nils tjenestegutten sin,
Hans, ned til Halvor for å høre om han hadde sett Aaste eller visste hvor
hun var. Men Halvor ante ingen ting. Han fikk samlet tre naboer, og sammen
dro de opp til Ryntveit.
Her traff de Nils, som benyttet anledningen til å fortelle Halvor hva han
syntes om dennes barnebarn. Han avsluttet med å si at slikt pakk var f...
ikke annet til enn å slå ihjel. Halvor svarte at det var mulig at noen
hadde gjort dette også.
Halvor og naboenehans begynte nå å lete etter Aaste. En av naboene, som
også het Halvor, ble han som fat den savnede i et tett granholt ca. 6-700
meter ovenfor Ryntveit. Halvor ropte på de andre som var i nærheten.
Det var et grusomt syn som møtte bestefaren og de andre letemannskapene.
Aaste lå på ryggen med armene utstrakt og hendene i høyde med hodet. Hodet
lå på høyre side. Halspulsårene var skåret over, og blodet hadde sprutet
utover bakken. Aaste var ikke blodig på hendene, og et hvitt forkle som
hun hadde på seg, var heller ikke tilsølt med blod.
Ved siden av liket lå en liten foldekniv med to blad. Det minste bladet
var brukket. Det største bladet, som var utslått, var meget sløvt. Det var
blod på bladet, men ikke på skaftet.
Lensmannen ble varslet og kom til
stedet. Han sendte bud på assistanse fra politiet, som møtte opp med to
detektiver for å foreta undersøkelser.
Nå fikk folk i Sauherad annet å snakke om enn været. Diskusjonen gikk om
Aaste i fortvilelsen, hadde tatt sitt eget liv eller om hun var myrdet.
I den vanskelige situasjonen hun var, gravid og ugift, var det lett å
forstå at fortvilelsen og håpløsheten kunne drive henne til å gjøre slutt
på det hele. Hun var i så fall ikke den første. Men kunne hun klare å
påføre seg selv så fryktelige sår med den sløve kniven og det uten å bli
tilsølt på hendene? Folk tvilte på det. Dessuten var Aaste kjent som en
lettlivet og munter jente, og hun hadde ikke virket deprimert og nedfor
til tross for sine problemer.
Obduksjonen.
Det ble foretatt likskue med obdusjon. Denne viste at såret på halsen var
ca. 10 cm. langt og såråpningen var ca. 3 cm. bred. Legene kunne telle 9
eller 10 knivrisp. Kniven som var benyttet måtte være skarp og den var
ført med en meget kraftig hånd. 3 av knivrispene var gått helt inni
nakkevirvlene. Den høyre øreflipp var også skåret over. Undersøkelsene
viste også at Aaste i løpet av det siste døgnet hadde hatt et fullbyrdet
samleie. Klærne hennes virket urørt, men en knapp i hennes underbukse var
revet ut. Da hun døde bar hun på et foster som var halvgått.
Legenes konklusjon var at den kniven som lå ved liket neppe var brukt i
forbindelse med drapet, og at selvmord var lite sannsynlig. Altså var det
mord eller drap.
Forklaringer.
Bygdefolket kjente til husbondsfolkene på Ryntveit, og det synet de hadde
på forbindelsen mellom Aaste og odelsgutten Knut. Aastes tilstand var også
kjent. Det hadde hun selv sørget for. Men av "sjølvefolket" var det bare
husbonden selv, Nils, som hadde vært hjemme. De andre var på Borstad i
Valebø. Folkepraten pekte nå ut Nils som morderen. Men Aaste hadde forlatt
Ryntveit en gang mellom kl. 10.00 og kl. 12.00, og i dette tidsrom hadde
Nils hele tiden vært sammen med slåttekarene, bortsett fra noen få
minutter som han gikk før de andre for å spise. På disse minuttene kunne
han umulig ha rukket å utføre drapet. Nils hadde vanntett alibi. Han var
utenfor mistanke.
Hva med Knut? Han var på Borstad i
Valebø. Avstanden mellom de to gårdene ble anslått til ca. 90 til 120
minutters rask gange for en som var lokalkjent. Knut ble tatt til forhør.
Men han bedyret sin uskyld. Han hevdet bestemt at han aldri hadde hatt
"legemlig omgang" med Aaste, og han kunne derfor umulig være far til det
barnet hun bar. Siste gang han hadde sett Aaste, var i slutten av mai. Ca.
8 dager før St. Hans flyttet han til Borstad og han hadde vært der hele
tiden, bortsett fra mandag den 19. juli, da han var sammen med sin mor i
en forretning på Ulefoss. Den 23. juli sto han opp ca. kl. 7.00 og gikk
for å treffe en nabo som het Kristen. Han ville bytte klokker med ham. På
vegen møtte han en annen nabo som opplyste ham om at Kristen neppe var
hjemme. Knut gikk allikevel oppover, men ombestemte seg å dro hjem. Dit
kom han ca. kl. 8.00. Han lempet noe ved inn i skjulet og ca. kl. 9.00
spiste han "dugurd" sammen med sin søster. Etter mat tok han en røyk og
dro så ned i havna for å sette i stand et gjerde. Han arbeidet med gjerdet
til ca. kl. 12.00.
Ca. kl. 11.30 hørte han "juringsgutten" på Borstad, Eilif, rope til ham,
og han svarte. Ca. kl. 12.00 dro han til et sted han visste det var
jordbær. Der var han til ca. kl. 13.30 - 14.00. Da gikk han hjem. Mens han
plukket jordbær hørte han Eilif rope på ham enda en gang. Han skjønte at
han ble ropt hjem til middag. Knuts forklaring ble også delvis bekreftet
av Knuts mor og søster, samt av 11-åringen Eilif.
Hvem var det da som kunne ha begått
drapet? Hvem andre hadde grunn til å ønske livet av Aaste? Var hun drept
for å skjule en voldtekt?
Det var ingen ting på liket, eller stedet der liket ble funnet, som tydet
på kamp. At Aaste var drept der hun ble funnet var det ingen tvil om.
Blodspruten ut over bakken der hun lå etterlot ingen tvil.
Men det var en ting som fikk de
erfarne politifolkene til å heve øyenbrynene i undring. Under forhøret ble
Knut vist foldekniven som lå ved siden av Aaste da hun ble funnet. Han ble
spurt om han kjente til den. Dette nektet Knut meget bestemt. Han hadde
aldri sett den før, hevdet han. Men i sin forklaring til politiet hadde
Hans, tjenestegutten på Ryntveit sagt at han hadde sett en lignende kniv
på Borstad i Valebø. Han husket bare ikke om det minste bladet på
foldekniven var brukket slik det var på kniven som ble funnet. Knut hadde
sagt til Hans at han hadde byttet til seg kniven av en bekjent som het
Mathis.
En annen tjenestegutt, Otto, forklarte at han hos Mathis, hadde sett en
lignende kniv, og på den var det lille bladet brukket. Mathis forklarte at
han ikke hadde eiet en slik kniv, men at hans bror John hadde hatt kniven
og solgt den til Knut. Hvorfor benektet da Knut kjennskapet til kniven?
En grundig undersøkelse av klærne som
Knut hadde brukt den dagen Aaste ble drept, viste noen ganske små flekker
på vesten. Disse flekkene var så små at de var lett å overse. Nærmere
undersøkelser viste at de var blodflekker.
I arresten på lensmannsgården i Sauherad.
Nå ble Knut ført til lensmannsgården og satt under bevoktning.
Lensmannsbetjent Torbjørn fikk i oppdrag å vokte på Knut natt og dag.
Torbjørn og Knut kjente hverandre fra før og hadde derfor lett for å komme
i fortrolig samtale. En kveld etter at de to hadde lagt seg, ble de
liggende å prate sammen om det som alle andre pratet om, nemlig drapet på
Aaste. Plutselig sier Torbjørn: "Hvordan kunne du være så dum å legge
igjen kniven?" - "Ja, det var det jeg var det, ser du" - svarte Knut.
Torbjørn forfulgte ikke spørsmålet mer, men rapporterte samtalen til sin
overordnede.
Lørdag, en uke etter drapet, ca. kl. 11.00 satt Knut og hans vokter og
pratet sammen på en haug ovenfor lensmannsgården. Derfra kunne man se over
til Ryntveit. Da ytret Knut et ønske om å være "8 dager tilbake i tiden".
Men det var dessverre ikke mulig. Tidligere i uken hadde han undret seg på
hvor lang straff han eventuelt kunne få, dersom det skulle lykkes dem å få
"vridd det på meg" som han sa.
Torbjørn hadde i oppdrag å utnytte
det fortrolige forhold som var mellom dem, og litt etter litt lykkes det
lensmannsbetjenten å få hele tilståelsen.
I mellomtiden arbeidet politimennene med å sy beviskjeden sammen. Da det
var gjort, besøkte en av detektivene Knut i arresten på lensmannsgården.
Knut forsøkte først å nekte nå som før, men da han fikk forelagt hele
beviskjeden forsto han at slaget var tapt, og tilsto.
Knuts endelige forklaring og
tilståelse.
Knut fortalte at det hadde vært en opprivende scene på Borstad fredag
kveld. Hans mor og søster kritiserte ham for hans forhold til Aaste. Etter
samtalen bestemte han seg for å gå over til Sauherad å snakke med Aaste.
Han tenkte på å drepe henne, men det var tanker som holdt han fra det
også. Han "vakletmidt i mellom" som han sa. Han tenkte også på å drepe seg
selv, uten at han tenkte på når og hvor og heller ikke på hvordan det
skulle skje.
Lørdag morgen gikk han fra Borstad ca. kl. 7.00 - 7.60. Han snakket så
vidt med sin søster før han dro. Hun spurte hvor han skulle, og han svarte
at han dro ned i havna for å sette opp et gjerde. Han snakket ikke med sin
mor for hun sov da han dro. På veien møtte han en nabo, som tidligere
fortalt. Han kom til Ryntveit ca. kl. 9.30 - 10.00. Han tenkte fortsatt på
å drepe Aaste, men han hadde ikke bestemt seg helt. Å drepe seg selv falt
ham da ikke inn.
På Ryntveit var ingen hjemme og han var ikke inne. Han ventet bak et
grisehus der han kunne se ned på tunet. Etter ca. 45 minutter så han Aaste
komme med kuene. Han ventet til hun hadde satt dem inn i vårfjøset. Når
hun kom ut av fjøset plystret han på henne og hun kom opp til ham. Han
spurte henne om hvorfor hun hadde erkjent at hun var gravid og hvorfor hun
beskyldte ham for å være barnefaren. Det oppsto da en trette mellom dem og
han hevdet blant annet at hun ikke kunne være sikker på hvem som var
barnefaren for hun hadde da hatt andre gutter på besøk også. "Aaste lagde
sig nu ned, tog opp sit skjørt og knappede ned sine bukser og lagde sig
ferdig til legemlig omgang med mig, hviket jeg da foretog. Hun reiste sig
derefter opp og knappede igjen sine underbenkleder, men om der under nogen
knap blv afreven saa jeg ikke.. Jeg rørte ikke hendes kleder", står det i
tilståelsen.
Mens de satt bak grisehuset, overveide han hele tiden å drepe Aaste, men
etter samleie bestemte han seg fo ikke å gjøre henne noe vondt. Han sa at
han måtte gå, og Aaste svarte at hun ville følge ham et stykke på veien.
Knut forsøkte å få henne fra det, og sa at hun måtte gå ned til gården
(Ryntveit) for å lage mat, men hun hevdet at hun skulle rekke det likevel.
Klokken var da litt over 11.00.
På veien snakket de sammen om sine problemer uten å være uvenner. Et
stykke ovenfor Ryntveit, hvor det var tett granskog, satte Aaste seg på en
liten fjellhylle, og han satte seg ved siden av henne. I sin forklaring
fortalte han at han satt på hennes venstre side. De snakket fortsatt om
sitt forhold, og han sa at han var så nedfor og lei seg at han vurderte å
ta sitt eget liv. Aaste sa at han ikke måtte finne på noe slikt, dersom en
av dem skulle drepe seg selv var det best at hun gjorde det.
Da han hørte Aaste si det bestemte han seg straks. Han ville drepe henne
og det nå. Mens de satt ved siden av hverandre hadde han, uten å tenke på
det, tatt fram sin tollekniv, som var meget skarp. Han satt å spikket på
en pinne. Med kniven i sin høyre hånd gav han henne, fra sittende
stilling, et hurtig snitt i halsen fra høyre mot venstre.
Hun satt og så til en annen kant og merket ingen ting før det skjedde.
Snittet var så kraftig, og det kom så mye blod at hun falt overende uten
en lyd. Han spratt nå opp og stakk eller skar henne i halsen noen ganger
til for å få henne til å blø mer og dø fortere. På spørsmål om døden
inntrådte raskt svarte han: "ja, hun daua faen så fort". Aaste falt i den
stilling hun ble funnet, og han hevdet ikke å ha rørt henne. Han husket
heller ikke om hun i dødstrekninger forandret stilling.
Etter ugjerningen begynte han straks å tenke på hvordan han skulle komme
fra dette uten å bli oppdaget. Han tok da den foldekniven han tilfeldig
hadde i bukselommen, åpnet bladet og la den ved siden av liket, der den
senere ble fundet. Han husket ikke om han hadde smurt litt blod på
knivbladet, men han husket godt at han ikke hadde smurt blod på hendene
til Aaste. Hensikten med å legge igjen foldekniven var at det skulle se ut
som selvmord.
Knut forlot nå stedet. Han begynte umiddelbart å angre sine grusomme
gjerninger, men nå var det for sent. Han hadde fått en del blod på seg,
særlig på høyre hånd og arm. Dette vasket han av seg så godt det lot seg
gjøre i en bekk i nærheten. Han vasket også blodet av kniven, som han
etter drapet hadde stukket i sliren igjen. Så la han på hjemvei. Tilbake
til Valebø og Borstad. I retten forklarte han at han ikke følte seg ensom
på tilbaketuren. Han syntes han så "faen sjøl" bak hver en busk.
Turen hevdet han å ha tilbakelagt på ca. 3/4 til 1 time. Han sprang for
det meste. Da han kom tilbake til Borstad lå han og hvilte litt i havna,
der han skulle sette opp gjerdet. Så gikk han inn og åt. Klokken var da
ca. 14.00. På spørsmål om hvorfor han ikke kom hjem til middag forklarte
han med at han ikke var sulten.
Reise til arresten i Skien.
I retten understreket Knut at ingen hadde tilrådt ham å drepe Aaste, eller
gitt uttrykk for at det var best om hun ble borte. Men han nevnte også at
han aldri hadde kommet på tanken å drepe, verken Aaste eller seg selv
dersom ikke hans mor og søster hadde brukt slik kjeft på ham kvelden før
drapet.
Etter tilståelsen skulle Knut føres til Skien og settes i arrest. Dette
var før bilen var alminnelig. I stedet for å kjøre den lange veien med
hest ble en rutegående båt valgt til transport.
Drapet hadde vakt en voldsom oppsikt.
Arbeidernes frigjøring var godt i gang og drapet ble sett på som
overklassens "bruk og kast" - mentalitet over for arbeidsfolk. Det hat som
utviklet seg hos den jevne mann og kvinne, både i by og på land, kan vi i
dag vanskelig forestille oss. Det ble kjent at Knut Ryntveit skulle komme
med båten fra Sauherad. Nå ble det lagt planer for å lynsje morderen.
Heldigvis ble planene røpet og politiet tok sine forholdsregler. Knut ble
tatt i land før båten kom til land i Skien, og kjørt i all hast til
fengselet. Det lykkes og Knut Ryntveit kunne stilles for retten.
Dom og avslutning.
Dommen falt 7. desember 1904 og lyder: "Idømt Straffearbeid paa
Livstid og Sagsomkostninger kr. 50,." Den 13. desember samme år ble saken
sendt politimesteren til fullbyrdelse.
Knut oppførte seg eksemplarisk i fengselet og han viste tydelig at han
angret det han hadde gjort. 10 år senere, i 1914, var det 100-års jubileum
for grunnloven av 1814. I den forbindelse ble det gitt amnesti for flere
fanger med god oppførsel. Knut var blant dem. Så nå var han atter en fri
mann.
Han flyttet til Borstad i Valebø, og tok navnet Knut Baarstad. Han kom
aldri til å bo på Ryntveit mer. Tiden som var gått siden drapet hadde
kjølnet så mye av hatet at han fikk leve i fred, og han kom aldri på kant
med loven senere.
Ikke så lenge etter at Knut ble benådet, giftet han seg, og han fikk barn
i ekteskapet.
Aastes endeligt.
Liket til Aaste ble etter obduksjon sendt til Tyntveit. Begravelsen hennes
ble ingen folkevandring. Kun 4 mann møtte og hentet båren. Ingen av
"sjølvefolket" kom ut for å ta farvel med sin "tjenestepige". Båren ble
kjørt med hest som vanlig, og Aaste ble stedt til hvile lengst nede på
Sauherad kirkegård, en plass som høvet for hennes stand.
Men en tid etter ble det satt i gang en innsamling av midler til en støtte
over henne. Og i 1910 ble det reist et gravminne som ikke står i stil med
hennes stand og stilling. Den er ganske stor, og har en meget spesiell
innskrift.
Det står: "Her hviler støvet av tjenestepike Aaste Gunnarsrud født 30.
juni 1886. Forsmaaet og dræpt av sin elsker 23. juli 1904. Reist av venner
av frihet og retfærdighet 1910."
Gravstøtta.
 |
